Honning

Biene flyr fra blomst til blomst og samler nektar som den fyller honningblæren sin med. I spesielle tilfeller kan biene også samle inn utsondringer av plantesaft. Når bien har fyllt opp honningblæren med nektar flyr hun tilbake til bikuben. Der overlater hun nektaren til en husbie før hun flyr ut for å samle inn mer nektar. Bia må besøke mellom 50 og 1000 blomster for å fylle honningblæren sin, og i løpet av en dag kan hun rekke 10-15 turer.

Husbia som overtok nektaren fra trekkbia begynner straks å redusere vanninnholdet i nektaren. Husbia tørker ned nektaren ved å rulle nektardråpen fram og tilbake med tunga si. Vanninnholdet i nektaren kan reduseres fra 55 % til 40 %. Under denne prosessen tilsetter bia enzymer til nektaren. Deretter legger husbia nektaren inn i en celle hvor resten av det overflødige vannet fordampes.

Hvis det er godt trekk og det kommer mye nektar inn i kuben vil husbia kunne henge nektardråpen til tørk i en celle. Men vanligvis tar husbiene seg tid til å tørke ned nektaren før de legger den inn i en celle.

For å få vanninnholdet videre ned i nektaren som ligger i cellene kan biene øke luftgjennomstrømningen gjennom kuben. Dette gjør de ved å vifte kraftig med vingene sine. Når nektaren har modnet til honning inneholder den 17-20 % vann. Da forsegler biene honningen med et lufttett vokslag. Dette hindrer honningen å ta opp fuktighet fra luften. Vanninnholdet i honningen holder seg derfor konstant og biene kan lagre honningen over lang tid forseglet under vokslaget.

Honningdugg
Nektar er den viktigste kilden til honning. Men biene kan også finne andre kilder. En av disse er honningdugg. Bladlus pukterer planter slik at silrørsaften siver ut. Bladlusene klarer ikke å utnytte alle næringsstoffene i silrørsaften, noe passerer rett gjennom bladlusa uten å bli fordøyd. Dette blir liggende på blader, kvister og lignende som små dråper. Dette kalles honningdugg. Honningduggen kan samles inn av blant annet bier og være råmateriale for honning. Honning basert på honningdugg har en litt annen sammensetning enn honning basert på plantenektar.

Honningens bestanddeler
Honning inneholder vesentlig vann og sukker, henholdsvis 17-20 % og 78-80 %. Det blir da omtrent en prosent igjen til andre komponenter. Denne prosenten er likevel i stand til å skille tusenvis av forskjellige honningarter fra hverandre i smak, farge, konsistens, duft, aksjon og reaksjon.

De vanligste sukkerartene er sakkarose (rørsukker) (1-2%), glukose (druesukker) (28-35%) og fruktose (fruktsukker) (34-45%). Mineralinnholdet utgjør 0,2-2,0%. Det er påvist 12 forskjellige vitaminer, 30 ulike mineraler, organiske (19) og uorganiske syrer, enzymer, frie aminosyrer og amider (22), protein, fettlignende stoffer, farge, smak, aroma. pH-verdien varierer mellom 2,7-6,4 (gj.sn. 4,0).

181 ulike substanser er påvist, — hittil.