Bier og honning

Lenge trodde man at det var en han som var den øverste leder i bisamfunnet og kalte ham "konge". At det var en hun kom først for dagen på 1700-tallet. Det var en dronning! Også var det gåten med forplantningen. Opprinnelig var de første bier kommet flygende ut at den døde skrotten til den hellige oksen Apis. Carl von Linné ga derfor biene våre det latinske slektsnavnet Apis.

Altså, som overnaturlige vesener fløy de til gudene i himmelen. Og man trodde de var de dødes sjeler. Og de store gudegavene som poeter og vise menn er innehavere av, dem har de fått ved kontakt med bier da de var barn. Det het gjerne at en bisverm hadde slått seg ned på barnets munn. Dette skal ha vært tilfelle med blant annet Platon, Sofokles og Vergil.

Overgangsriter og renselsesprosess hører sammen. Og honning ble regnet spesiell å ha rensende virkning. For eksempel til å drive ut onde ånder generelt, og spesielt ved innvielse av templer og opptak av nye medlemmer.

Menneskenes fødsel, bryllup og død, er alltid blitt markert med seremonier. Mange kulturer gir honning til de nyfødte. En rekke folkeslag bruker honning til gaver, mat og drikke i bryllupsseremonien. I enkelte områder ble honning smurt på dørkarmene til parets nye hjem. Dette er bakgrunnen for at bruden bæres over terskelen. Og uttrykket "honeymoon" er også velkjent. Foruten å være mat for den døde og element i ritualene omkring døden, ble honningens konserverende virkning nyttet både i balsamering og til korttids oppbevaring av døde. Det sies at Alexander den store ved sin død ble senket ned i honning i sin gylne kiste.

En annen gammel og allmenn oppfatning har vært at bier ikke skal selges, men de skal byttes eller gis bort. Det het seg at ved salg mister birøkteren sin lykke i birøkt, samtidig som det vil forderve hele bisamfunnet.
Som andre dyr har man også tatt varsel om været av bienes adferd. Fra Østfold heter det at "Flyr biene i flokkevis til kubene blir det regn" eller fra Lista: "Dersom bie æ langfarandes fær me fint ver".