Biene og kristendommen

Honning og bier er nevnt en rekke steder i bibelen. Vi kan lese om Johannes som levde av gresshopper og villhonning, om Josefs brødre som tok med honning på reisen til Egypt. Det er fortellingen om Simson som finner bier i løven han har drept og om Jonatan som tross et forbud fra kong Saul, dypper staven sin i honning og spiser. Da Gud bad Moses forlate Egypt og dra til Kanan, beskrev han det som et land som fløt av melk og honning. Begrepet er blitt brukt en rekke steder i bibelen, og er blitt anvendt som et symbol for rikdom og overflod.

Bier og honning har hatt langt større betydning for kirken enn det som er nevnt i skriften. Med kristendommen ble den religiøse oppmerksomheten flyttet fra honning til biene. Grunnen var nok bienes flid, men fremfor alt deres kyske levesett. (Det var det man trodde, - for først på 1700-tallet ble det avslørt at biene hadde kjønnslig formering.)
Dette passet altså svært godt inn i den kirkelige tankegang. Biene tjente til eksempel for både nonner og munker, og paven brukte bisamfunnet som symbol for sitt hierarki. Hans hodeplagg, fikk endog form av bikuben av halm, som da var i bruk. Og birøktens egen skytshelgen heter Ambrosius.

I den katolske kirken var man nøye med at lysene som ble brukt skulle lages av bivoks fra de jomfruelige biene. Opp gjennom århundrene har det vært snakk om utrolige mengder. For eksempel ble det brukt ca 36.000 pund bivoks bare ved Wittenberg stiftskirke årlig.

I middelalderen var klostrene stedene der kunnskap ble holdt i hevd og for-midlet, det gjaldt også birøkt. Med reformasjonen ble klostrenes stilling svekket, det ble færre steder til å ivareta kunnskap. Reformasjonen førte også til en annen endring. Fordi protestantene hadde et annet syn på kyskhet var de ikke så opptatt av at lysene i kirken skulle lages av bivoks. Resultatet var at birøkten gikk tilbake og ennå i dag er birøktens stilling langt svakere i protestantiske enn i katolske land.